Omtale: Resistance 3
av Per Morten Mjølkeråen
Storslagent popkorn-eventyr med en spennende historie.
Da jeg kjøpte min første Playstation 3 fulgte Resistance: Fall of Men med, og jeg investerte uttallige timer i spillets historie og enda mer i split-screen modusen. Derfor var det ekstra trist at det andre spillet i serien aldri klikket for meg, men jeg kan trygt si at Resistance 3 gjør opp for dette.
Ny protagonist skaper mirakler?
I slutten av det forrige spillet ble den infiserte Nathan Hale drept. Resistance 3 fortsetter like etter denne hendelsen, og denne gang kontrollerer vi mannen som drepte Hale. Et slikt karakterbytte er ofte kontroversielt, men av en eller annen grunn har jeg hørt ytterst lite om dette fra fans av serien, og jeg for min del syntes det var spennende. Joseph Capelli er navnet. Familiefar og actionhelt som, etter Hale-hendelsen, ble kastet ut av militæret.
Nå lever han i skjul i Oklahoma, sammen med sin kone og sønn. Det er når Chimeraene oppdager dem at vi blir kastet inn i actiondramaet, hvor vi må forsvare oss mot en konstant strøm av monstre fra det ytre rom. Dette er selvsagt ikke hele historien, og ganske tidlig i spillet blir vi presset ut av byen og Capelli må nå komme seg til New York for å ødelegge en Chimera-maskin som skaper et ormehull over byen.
Hvorfor? Vel, fordi dette ormehullet slipper inn evig med Chimeraer og andre fiendtlige ting. Personlig syntes jeg denne reisen skapte en unik mulighet for Insomniac Games til å lage varierte miljøer, noe de faktisk klarte ganske fint. Det føltes veldig autentisk for hver gang vi byttet lokale, fordi historien forklarte oss hvorfor vi befant oss akkurat der.
Smålige problemer
Til tross for at historien inneholdt et par klisjeer var den overraskende god, og det eneste jeg følte manglet var litt mer bakgrunnshistorie om Resistance-universet. Noe som er mulig å få LITT av igjennom samleobjekter i spillet.
Det er også et annet problem, men det er ikke akkurat historien og jeg skal innrømme at det har litt med personlig smak å gjøre. Tingen er at slutten av første halvdel og store deler av andre var ganske kjedelig gameplay-messig. Hvor hovedproblemet lå hos fiendetypen, Grim. Disse ga meg en følelse som var skremmende lik den i Dead Island, hvor jeg ble omringet av fiender som rett og slett dominerer meg, og fjerner all strategisk gameplay fra utregningen.
Så det er godt de at første og siste kapitlene ikke bare var spennende, men utrolig moro å spille. Det er så å si alltid noe som skjer rundt spilleren, uansett om det er heftige actionsekvenser eller rolige stunder hvor du nyter miljøet og leter etter lydopptak osv.
Insomniac gjør det igjen
Ettersom det er et Insomniac-spill er det nok ikke overraskende at våpenarsenalet er utmerket. Jeg husker ikke helt hvilke våpen som var med i Fall of Men, men jeg er ganske sikker på at spillet introduserte noen nye våpen. Det som også gjorde det interessant er hvordan du oppgraderer de forskjellige våpnene i spillet. Alt du trenger å gjøre er å bruke de, så vil de etter hvert bli sterke, introdusere nye mekanismer og endre smålig på designet. Et slikt system passer utmerket inn i et spill som Resistance 3, da du sjeldent har lyst å stoppe opp og manuelt oppgradere forskjellige våpen.
Ikke nok med at de ser utrolig ut eller gjør utrolige ting, men de føltes også veldig autentisk ut. Ikke helt på samme nivå som Battlefield: Bad Company, men det er ikke så langt ifra.
Rent teknisk er Resistance 3 overraskende bra. Det som kanskje er mest imponerende er at de har klart å unngå at bildefrekvensen dropper, til tross for at hele verden er på vei nedenom og hjem så og si hele tiden. Jeg er faktisk helt forbløffet over at de har klart dette, spesielt på de senere banene.
Andre glitcher er også fraværende til en stor grad. Jeg møte på to flygende Chimera tidlig i spillet og en dør som ikke ville åpnes like etter. Ellers er det bare bagateller som fra tid til annen dukker opp, så det var sjeldent jeg ble dradd ut av spillopplevelsen.
Stand together in the Resistance!
Spillet byr også på en innholdsrik og morsom onlinemodus, som er ganske lik den alle andre førstepersonskytespill leverer i disse tider. Det er moduser hvor du spiller på lag og skal utføre forskjellige objekter, som Capture the Flag også har vi vanlig Deathmatch hvor det handler om å regelrett drepe hverandre. Du tjener også poeng som kan bli brukt på å forbedre våpenarsenalet ditt eller gi deg ekstra fordeler i slagmarken.
Det er også mulig å spille historien sammen med en venn, om du vil gjøre det over nett eller på samme skjerm er helt opp til deg. Jeg har ikke fått prøvd dette, da jeg ikke har venner, men det ville ikke overraske meg om det var utrolig moro.
Konklusjon:
Resistance 3 er et episk eventyr, som enhver person kan sitte seg ned å spille. Uansett om du har spilt noen av de tidligere spillene eller ikke. Historien gjør en fin jobb i å fortelle deg litt om Resistance 1 og 2 helt i starten.
Jeg vil også anbefale dette for de av dere som kun ønsker å spille online, da dette fungerer veldig godt og byr på mye underholdning.
- +None
- -None
Du må være logget inn for å kommentere denne artikkelen. Logg inn